vodkaraffel med vin, to glass til meg

Noen ganger savner jeg å være norsk i Danmark. Det er egentlig bare litt sant. for jeg savner det nesten hele tiden. Jeg savner å våkne opp til den klamme lukten i nørrebrogade 9 d. blanding av gårsdagens sigaretter og røkelsen som jeg kjøpte på den lille kinabutikken, rett etter at en dame nesten døde av ett snøras. Det var noen måneder etter bombemannen prøvde å sprenge seg i luften. Kaldt ute. Klamt inne.

Det å sitte i vinduet å se ned på om syklene våre fortsatt står der, se gamle menn som urinerer i bakgården, og høre gresshoppene selv om det er minusgrader. jeg savner det. hele tiden. hver gang jeg kommer inn i den store leiligheten min i Norge, savner jeg hølet jeg bodde i ,i Danmark. Med gamle persiske tepper som fikk hele leiligheten til å virke mye mindre enn den var. Og doen som konstant luktet kloakk, fordi vi var norske å brukte flere måneder på å forstå at vi måtte bruke kalkrens.

Jeg savner at jeg hadde noe å gjøre hver dag, og hvis jeg ikke hadde det, så gjorde jeg ingenting.
Jeg savner mennesker som jeg ikke kjente, men som betydde alt da. fordi de var essensen av noe som snart skulle gå ut på dato. en ting som varte i noen måneder, men som ble forlatt, og det eneste som ble igjen var minnene av smaken på det herlige liv.
Er det eneste jeg har gjort å sette fotspor i sand? korte øyeblikk som skyldes vekk i møtet av nye? Jeg har så mange ting jeg ikke vil glemme. Lukten av mamma når vi sov i samme seng, og det luktet søvn, trygghet, kaffe og prince. Eller stillheten jeg og pappa pleide å dele på hytta. Etter gressklipperens monotone og Konstante bråking, og alle vissne roser var borte fra hytteveggen, 2 liter ripsbær og en halv kartong vaniljesaus. føttene på gelenderet og stillheten. stille. lenge. Aldri ble det sagt så mye, som når vi var stille. Det var da vi fikk sagt alt vi ville og den andre hørte hvert eneste ord. Konversasjon i taushet, på en brun veranda. De har jeg hatt så mange av, og jeg er redd for å glemme de alle sammen.

Når jeg skulle tilbake til Norge så gikk jeg baklengs. Jeg tenkte sikkert at hvis jeg skulle gå feil vei, var det bedre hvis jeg gikk uten å se tilbake. Men jeg gjorde feil. Jeg gikk med ansiktet mot Danmark og det nye livet der nede. Å når det plutselig gikk opp for meg at jeg ikke var den jeg akkurat hadde blitt. Slo det meg at jeg er ensom. Det føles absurd å si at jeg er ensom når jeg har så mange venner rundt meg, er jeg ikke på kafe, er jeg på studentersamfundet. Er jeg ikke der er jeg på skolen, og når jeg ikke ligger våken i sengen min er jeg sikkert ute ett eller annet sted å drikker en øl. Etter jeg allerede har drukket fem. Jeg liker å tro at det er Danmark jeg savner. Men egentlig så er det noe helt annet. Men jeg klarer ikke å sette fingeren på det. Men det kan jeg med København, fløteboller og 20pakninger til 37 kroner. Sette fingeren på det, Altså!!